Norsk media har i de siste dager vært full av skremselshistorier fra personer som har arbeidet i et eller annet norsk nettcasino. Det fortelles om luksusgaver og hvordan casinoene spekulerer i å få spillerne til å spille mer. Vi får høre om Rolex-klokker, om reiser og om hvitvasking av penger. Det er naturlig at disse artiklene dukker opp akkurat nå, for i de nærmeste dagene så bestemmes framtiden til det norske spillemonopolet.

Vi får lese om spilleavhengige og om storspillere og som forventet så settes alt på spissen. Dog setter noen av artiklene samtidig søkelyset på dobbeltmoralen i det hele. Hvor man på den ene siden ønsker å beholde det norske spillemonopolet, hvordan man skjeler og ser ned på utenlandske spilleselskaper på den ene siden mens man på den andre siden spekulerer og investerer penger fra oljefondet i de samme spillselskapene.

Men det er ikke bare i spillebransjen denne typen dobbelmoral regjerer. Hvis vi kikker litt etter så finner vi den over alt. Miljøvern og grønn energi er viktig, samtidig som man utvinner og selger olje. Oljeindustrien forurenser enormt og etterlater store hulrom under jordoverflaten og som deretter gir forurensende drivstoff til mange forskjellige typer maskiner og kjøretøyer. Man elsker dyr på den ene siden, men kjøper kjøtt fra en produksjon som har påført enorm lidelse for mange dyr. Man er i mot barnearbeid, men kjøper produkter som barn har produsert. Det er til å bli gal av!

Verden er full av disse selvmotsigelsene, fordi vi mennesker er fulle av selvmotsigelser. Det er vanskelig om ikke umulig å finne en balanse som føles riktig for alle parter. Vi mener ikke med dette å si at vi bør ikke av den grunn slutte å prøve å finne denne balansen, snarere tvert i mot. Vi tror derimot at må prøve å se hele bildet ellers så blir debatten blir fort ensidig.

I Norge og til dels også i resten av Skandinavia, så har man hatt en tendens til å forsøke å løse problemer med forbud. Man har forsøkt å bekjempe alkoholisme, med diverse forbud og monopoler, tobakksavhengighet med andre forbud og spill med atter andre forbud. Det viser seg imidlertid at det ikke er løsningen. Det blir liksom som å kjempe mot den greske mytologis Lernaean Hydra. For hvert hode man kappet av hydraen så vokste det ut to nye. Sånn er det litt med avhengighetsproblematikken også. Det er meget sannsynlig at hvis den avhengige ikke fikk problemer med spilling, alkohol, dataspill eller et langt et cetera, så ville han eller hun få problemer med noe annet for det er ikke i avhengighetsobjektet problemet ligger.

Det er kanskje vanskelig å se i øynene, men før vi gjør det så kan ikke problemet løses. Vi må våge å se oss i speilet både bokstavelig- og figurativt talt. Det er nemlig aldri andres feil at vi har et problem og det er bare du selv som kan løse det. Et norsk spillemonopol kan i hvertfall ikke løse noen problemer med spilling. Det bør være helt klart for alle.